| Installert effekt (feb 2013) | 704 MW |
| Ny installert effekt 2012 | 195,3 MW |
| Produksjon 2012 | 1,569 TWh |
| Kapasitetsfaktor i 2012 | 31 % |
| Under bygging 2013 | 97,5 MW |
| Forventet installert effekt 2013 |
801,5 MW |
| Forventet installert effekt 2020 |
3000-3500 MW |
| Forventet (fra myndigheter) produksjon 2020 |
6-8 TWh |
Oppdatert 21.02.2013
Regulering i kraftsystemet
Når man skal bestemme lokasjonen til en vindpark er det svært viktig å ta hensyn til mulighetene for utnyttelse av den produserte elektrisiteten. Vindturbinene produserer kun kraft ved et gitt intervall av vindhastigheter og det samsvarer ikke alltid med når prisene i strømmarkedet er gunstige for produsenter. Vi skal her se på forskjellige alternativer for kraftdistribusjon som kan regulere en norsk vindpark.
Vannkraft
Man må se på hvordan vindkraften kan utnyttes optimalt sett fra et markedsperspektiv. En løsning er å knytte en vindpark til et område med god utbygd magasinkapasitet. Da kan vannkraftverkene i området redusere kraftproduksjonen når det blåser mye og øke den når det blåser lite. Et slikt samarbeid krever at vannkraftverkene har tilstrekkelige incentiver for å redusere produksjonen når det er gode vindforhold. Dette kan styres av markedet ved at tilbudet av kraft øker når det blåser mye slik at prisen gitt samme etterspørsel synker. Da vil noen vannkraftverk redusere produksjonen pga den lave prisen. Men det er svært fordelaktig hvis det er samme selskap som eier vindparken og et vannkraftverk, slik at selskapet har interesser av å maksimere profitt for begge to. Hvis det er to forskjellige eiere kan det også tenkes at vindparken inngår en langsiktig avtale via en strømleverandør om strømsalg til et vannkraftverk. Vannkraftverket kan da selge strøm fra vindparken på markedet og oppnå de samme fordelene som om de hadde eid vindparken. Dette er muligens fordelaktig for vindparken da den kan prosjektere med et kjent inntektsgrunnlag på lang sikt i stedet for å være tvunget til å selge til spotpris under gode vindforhold.
Vannmagasin. Kilde Wikipedia
Vannkraft
Man må se på hvordan vindkraften kan utnyttes optimalt sett fra et markedsperspektiv. En løsning er å knytte en vindpark til et område med god utbygd magasinkapasitet. Da kan vannkraftverkene i området redusere kraftproduksjonen når det blåser mye og øke den når det blåser lite. Et slikt samarbeid krever at vannkraftverkene har tilstrekkelige incentiver for å redusere produksjonen når det er gode vindforhold. Dette kan styres av markedet ved at tilbudet av kraft øker når det blåser mye slik at prisen gitt samme etterspørsel synker. Da vil noen vannkraftverk redusere produksjonen pga den lave prisen. Men det er svært fordelaktig hvis det er samme selskap som eier vindparken og et vannkraftverk, slik at selskapet har interesser av å maksimere profitt for begge to. Hvis det er to forskjellige eiere kan det også tenkes at vindparken inngår en langsiktig avtale via en strømleverandør om strømsalg til et vannkraftverk. Vannkraftverket kan da selge strøm fra vindparken på markedet og oppnå de samme fordelene som om de hadde eid vindparken. Dette er muligens fordelaktig for vindparken da den kan prosjektere med et kjent inntektsgrunnlag på lang sikt i stedet for å være tvunget til å selge til spotpris under gode vindforhold.
Vannmagasin. Kilde Wikipedia
Et annet viktig moment her er Norges mulige fremtidige rolle som ’grønt batteri’ for Europa[i]. Med dette menes det at norske vannkraftmagasiner kan fylles opp når det er overskudd på strøm i Europa og tømmes når det er underskudd. Da kreves tilstrekkelig utbygd nettverkskapasitet til Storbritannia eller Nord-Europa. Dette vil i økende grad være aktuelt med pågående og planlagte store utbygginger av vindkraft i Europa, da disse vindparkene er helt avhengig av store reguleringskapasiteter for i det hele tatt å kunne realiseres. I dag har norske vannkraftmagasiner en årlig kapasitet på drøye 80 TWh. Vannkraftverk tilsvarende omtrent 30% av denne kapasiteten kan bygges om til pumpekraftverk[ii]. De resterende kraftverkene kan ikke brukes til dette formålet fordi de er tilknyttet et elvevassdrag som ikke muliggjør pumping tilbake til det øverste magasinet. I tillegg kan dagens totale kapasitet relativt lett bygges ut med 20% ved hjelp av nye turbiner og større rørtunneler [iii], slik at samlet kapasitet for Norges ’grønne batteri’ kan bli 31TWh årlig med noen ombygginger. Dette er svært attraktivt for vindparker i resten av Europa ettersom vannkraftverk har en responstid på ned mot fem minutter og dermed raskt kan oppjustere produksjonen iht. etterspørselen i motsetning til for eksempel kullkraftverk. Dette gir et sterkt incentiv for å bygge om til pumpekraftverk noe som igjen er en fordel for norske vindparker som også kan benytte seg av denne lagringskapasiteten.
Eksport til Europa
En annen tilnærmingsmåte er å knytte offshore vindkraft fra Norge direkte til Europa. Potensielle markeder er da nordlige kontinental-Europa og Storbritannia, og det er fordelaktig om norske vindparker lokaliseres i sørlige eller midtre deler av Nordsjøen. Disse lokasjonene minimerer kostnader ved overføring og utbygging av nettverk. I et slikt scenario kan norske vindparker utnytte at strømprisene i gjennomsnitt er høyere i Europa enn i Norge, og ofte tjene på direkte eksport. Denne tilnærmingen støttes ytterligere av at Norge er i energibalanse i et hydrologisk normalår, slik at det fra et nasjonalt perspektiv kan være aktuelt å eksportere ny produksjon.
Nasjonale underskuddsområder
Selv om Norge i et normalår er i energibalanse har vi regionale underskuddsområder som for eksempel Midt-Norge[iii]. Å plassere en vindpark i et slikt område vil være fordelaktig fordi regionen da kan redusere sin netto import av strøm. Dette er mer realistisk per dags dato enn plassering for direkte eksport til Europa. Årsaken er at Nederland og Danmark er de eneste landene Norge er tilknyttet med overføringskabler til i dag, og disse landene har veldig like vindforhold som kysten av Sør-Norge[3]. Dette er ugunstig for en norsk vindpark da det vil være et stort krafttilbud og lave priser på kontinentet ved gode vindforhold.
Elektrifisering av norsk sokkel
Et fjerde og siste alternativ for vindkraft (on- og offshore) i Norge er levering til en elektrifisert offshore petroleumsindustri. Det er utredet noen prosjekter med tanke på dette, men det er uklart om norsk sokkel i det hele tatt kommer til å bli elektrifisert.
En annen tilnærmingsmåte er å knytte offshore vindkraft fra Norge direkte til Europa. Potensielle markeder er da nordlige kontinental-Europa og Storbritannia, og det er fordelaktig om norske vindparker lokaliseres i sørlige eller midtre deler av Nordsjøen. Disse lokasjonene minimerer kostnader ved overføring og utbygging av nettverk. I et slikt scenario kan norske vindparker utnytte at strømprisene i gjennomsnitt er høyere i Europa enn i Norge, og ofte tjene på direkte eksport. Denne tilnærmingen støttes ytterligere av at Norge er i energibalanse i et hydrologisk normalår, slik at det fra et nasjonalt perspektiv kan være aktuelt å eksportere ny produksjon.
Nasjonale underskuddsområder
Selv om Norge i et normalår er i energibalanse har vi regionale underskuddsområder som for eksempel Midt-Norge[iii]. Å plassere en vindpark i et slikt område vil være fordelaktig fordi regionen da kan redusere sin netto import av strøm. Dette er mer realistisk per dags dato enn plassering for direkte eksport til Europa. Årsaken er at Nederland og Danmark er de eneste landene Norge er tilknyttet med overføringskabler til i dag, og disse landene har veldig like vindforhold som kysten av Sør-Norge[3]. Dette er ugunstig for en norsk vindpark da det vil være et stort krafttilbud og lave priser på kontinentet ved gode vindforhold.
Elektrifisering av norsk sokkel
Et fjerde og siste alternativ for vindkraft (on- og offshore) i Norge er levering til en elektrifisert offshore petroleumsindustri. Det er utredet noen prosjekter med tanke på dette, men det er uklart om norsk sokkel i det hele tatt kommer til å bli elektrifisert.